Kjell Arild Pollestad
Manneliv i kvinneland
Jeg har aldri hatt den usøkte glede det må være å tale med pater Kjell. A. Pollestad. Selv om han i 2015 ble løst fra sine ordensløfter etter en forutgående konflikt med Den katolske kirke, har han fremdeles ordet i sin makt.
Det er bare sjelden det fremstår mennesker med en så intellektuell vid kapasitet som Pollestad. Derfor bør folket – ikke bare innenfor Den katolske kirke – men folket i sin alminnelighet låne han øret når han skriver. Og det gjør han ettertrykkelig i sin nye bok «Manneliv i kvinneland» som egentlig er en fortsettelse av hans dagbøker hvor han denne gang skriver om stort og smått fra mange utvalgte dager mellom 2014 og 2024.
Det er blitt en tykk og solid bok som står godt i bokhylla.
På sin litt særegne måte kommenterer han like mye verdensbegivenheter som små hendelser fra stua hjemme hos mor, fra Jæren, fra Roma, fra København, fra steder han innenfor den aktuelle tidsepoken har besøkt, reflektert over og iakttatt.
Pater Pollestad har skrevet mange bøker. Han har til og med oversatt Bibelen og gitt den ut som en praktbok som jeg gjerne både blar og leser i. Den er holdt i et tilgjengelig språk som gir leseren den dypere forståelse av hva teksten – Guds ord – handler om. Likevel betrakter Pollestad sine dagbøker – åtte i tallet, tror jeg – som sitt egentlige forfatterskap. Det er under alle omstendigheter et flott stykke arbeid.
Det som er virkelig spennende med foreliggende bok er at mens tiden går og Pollestad kommenterer begivenhetene trekker han leseren inn i historien, de bakenforliggende årsakene og konteksten. Dette gjør denne boken til noe mer enn en dagbok. Den er en fortelling om tiden, en historiebok – et aldri så lite leksikon. Pollestad skriver dessuten godt og det er en fornøyelse å lese. Språket er lett tilgjengelig, og det flyter godt; selv når han tar dialekten i bruk.
Det som er forunderlig i denne boken er at Pollestad forteller at Den katolske kirke på bakgrunn av hans konflikt med kirken diagnostiserer pateren som psykopat. Ja, psykopat. (Du leste riktig.) Det er en alvorlig karakteristikk av en mann mange både i Norge og utlandet opp gjennom årene har lært å kjenne og å bli glad i – ikke minst gjennom hans forfatterskap. Plutselig er han psykopat og får språkets styggeste skjellsord så og si slengt etter seg. Pollestad psykopat!
Jeg vet ikke hva slags psykologer og psykiatere de har i Vatikanet, men de må utvilsomt ha hatt ferie eller hatt en fridag da Pollestads sak ble diskutert. Sannheten er at alt dette psykopatpratet når det gjelder pateren bare er vås fra ende til annen. Men noe måtte Den katolske kirke kalle han for å komme seg unna. Men psykopat ... Nix! Ikke pater Pollestad; og i så fall «over mitt lik klede».
En helt annen sak er at Pollestad skriver om homoseksualitet og kvinnekjønn osv. osv. Dette kunne han med fordel ha dempet noe ned. Det holder liksom med et par passasjer.
Likevel – pater Kjell. A. Pollestad har igjen skrevet en flott, spennende og lærerik bok som tar leseren med inn i en for mange ukjent og ny verden.
Det er bare å ta til seg av kunnskapen.
Jørn-Kr. Jørgensen