Sigrun Slapgard
Werna Gerhardsen-Jenta fra løkka
Jeg kan huske henne fra Samvirkelaget i Sofienberggata, fra klesstativet i gården der hun bodde, fra lekeplassen, fra fortauet hvor hun hastet til trikken i Trondheimsveien og hånd i hånd med sin mann i Botanisk Hage på Tøyen. Werna Gerhardsen het hun og bodde i blokka ved siden av der jeg vokste opp. Mannen hennes var statsminister Einar Gerhardsen. Nå har hun fått sin biografi ført i pennen av Sigrun Slapgard. «Jenta fra løkka» heter den monumentale boken på 557 sider; nesten en murstein i passe størrelse.erhardsen
I bakken straks nedenfor Ola Narr bodde hun og familien et alminnelig, men likevel ualminnelig, liv. Husmødrene i området rettet seg alltid litt opp i ryggen da fru Gerhardsen – eller Werna som de fleste kalte henne – gikk forbi. Det var respekt, må vite. Landets statsministerfrue var ikke hvem som helst.
Til familien Gerhardsen i Sofienberggata 61 D kom de fleste av tidens politikere på besøk. Kanskje var Willy Brandt den mest kjente av dem alle, men også Nikita Khrusjtsjov og hans kone var på gemyttlig besøk. Det samme var Jens Otto Krag og Tage Erlander og mange andre. Werna var den perfekte vertinne for dem alle; smilte, lo og sjarmerte. Og Einar strålte som en sol der de snakket politikk mellom kaffekoppene og smidde vennskap.
Det var kanskje fordi Werna var så åpen, real og glad i mennesker at det oppstod rykter om at en russer var hennes elsker og intime venn. Det finnes faktisk dem som tror på det – og avisoverskriftene var ikke snaue da de skrev om det. «Werna og Beljakovs intime omgang er ille.» Sannheten er at ettertiden ikke har kunnet bevise en tøddel av ryktemakeriet. Hvordan skulle det ha vært om landets statsministerfrue hadde hatt et forhold til en russer? Sågar en spion? Sigrun Slapgard setter dette inn i kontekst og på plass.
Ryktene fikk bein å gå på da Werna og Einar besøkte Russland. Og enda verre ble det da det ble tatt bilder av både Beljakov og Werna på en flytrapp i Moskva med en bukett roser mens Einar står på bakken og smiler. Det høres helt «galimatias» ut. Det gjorde det den gangen og det gjør det i dag.
Dette og mye mer kaster Sigrun Slapgard lys over og inn i. I et elegant og lettlest språk forteller hun den usminkede historien om Wernas oppvekst, ekteskap med den 15 år eldre Einar, barn, strev og slit – og overvåking. Werna ble overvåket av Arbeiderpartiet som hadde lange strå inn i Politiets overvåkingstjeneste – POT. Det var nesten så galt som det kunne blitt, og Einar – statsministeren – skulle ikke vite noe.
Det blir nesten en politisk thriller slik Sigrun Slapgard forteller det, men dette er en sakprosabok – en biografi – om en kvinne som var opptatt av lokalpolitikken i byen hvor hun bodde, av sosialpolitikk og om barnevernets arbeid med de ulike sakene. Barn engasjerte statsministerfruen sterkt.
Werna Gerhardsen var et engasjert menneske, engasjert til siste minutt av sitt for korte liv. Hun ville vel og hun stod på de svakes side. Sigrun Slapgard tegner et varmt bilde av Werna. Hun er «sterk som bein og hard som stål», men tårene og følelsene var aldri langt unna. Sakene engasjerte, slik de skal med ethvert enkelt menneske og med enhver ekte politiker.
Werna Gerhardsen var et ekte menneske.
Jørn-Kr. Jørgensen