Inger-Lise Finstad
Brennende hjerter
«Brennende hjerter» heter en liten bok denne høsten med undertittelen «Jesusbevegelsen og de radikale 70-åra»; ikke bare ført i pennen av, men opplevd av Inger-Lise Finstad som har hatt flere posisjoner i den norske mediafloraen; særlig på ukebladsiden.
Boken på 177 små sider beskrives på tittelarket som et «essay». Det kan det hende det er, men det er fremfor alt forfatterens opplevelse av det som må ha vært de viktigste årene i hennes liv «da alt ble formet og planer som ikke ble satt ut i livet» ble lagt. Dette er ikke bare historien om Jesusbevegelsen, men fortellingen om Inger-Lise Finstads opplevelse av og medvirkning i den, fortalt av henne selv. Altså er den langt på vei og kan best karakteriseres som selvbiografisk. Ikke noe galt i det; snarere tvert imot. Og hun skriver godt.
Finstad forteller altså om Jesusbevegelsen i Norge – og litt i utlandet, om tilblivelse, vekst og fall. Og om det som kom etter: Guds Fred – en sunn organisasjon med det for øyet på ulike måter å bringe unge til Kristus. Det ligger et spenn og noen dirrende strenger i dette som for mange ble retningsbestemmende for resten av livet.
For en utenforstående – som var med i den sosialetiske vekkelsen som fant sted i samme tidsrom som Finstad beskriver – var både Jesusvekkelsen og Guds Fred noe fjernt. Det betyr ikke at det ikke betydde noe for de som var med, men at det opplevdes som en smule selvopptatt og distanserende fra det øvrige samfunnet.
Den sosialetiske vekkelsen bygget på diakonale tanker – om å gjøre noe konkret, praktisk og direkte i kjærlighetens navn. Guds Fred var mer opptatt av å synge, prise Herren og be. Heller ikke noe av dette er galt, og i ettertid vet vi at mange ble reddet til et nytt liv gjennom deres virksomhet på ulike steder i landet. Det er mange som har mye å takke Guds Fred for. Det handler om selve livet.
Inger-Lise Finstads bok er en slags historisk gjennomgang av den perioden hun skriver om – både religiøst og politisk, og det viser seg da også at en del av dem som var med etter hvert fylte livene sine med politikk og ikke Jesus. Slik er livet – det har mange fasetter og går sin egen vei. Men mange har også bevart en levende tro i sine hjerter.
For meg var det et særdeles spennende tilbakeblikk å lese Inger-Lise Finstads lille bok. Den river med og trigger hukommelsen mot glemte episoder og mennesker. I så måte ga teksten et hyggelig gjensyn med både ting, tider og steder. For mange betød – og betyr fremdeles – Guds Fred og det «bevegelsen» førte med seg mye. Og for mange holder det årtier etterpå. Det viser at det var ånd i det – en ånd som fremdeles bærer og ikke minst fornyer.
Jeg liker Inge-Lise Finstads bok. I all sin beskjedenhet er den et viktig historisk dokument om en tidsperiode som var viktig og dannende for mange unge. Mot slutten av boken forteller hun om alt det hun ikke visste mens hun levde og virket midt oppe i det hele. Her slår selvinnsikten igjennom og skaper ytterligere kontakt og mening til den øvrige teksten. Eller hva sa den danske statsministeren Jens Otto Krag? «Vi var unge, og vi visste ikke om det!» Enhver tidsepoke trenger brennende hjerter.
Jørn-Kr. Jørgensen