«En glad laks» forteller

Georg Fr. Rieber-Mohn – den tidligere riksadvokaten – er nå aktuell med biografien «Loven, laksen og livslinjen», utgitt av St. Olav Forlag.

Boken kunne gjerne hatt som tittel «Jussens kong glad» eller noe slikt, for hele sitt liv har han vært opptatt av og engasjert i juridiske spørsmål med et usedvanlig godt humør og en god latter. Jussen ligger i det første tittelordet «loven».

Så «laksen». Foruten at Georg Fr. Rieber-Mohn store deler av sitt liv også har vært opptatt av laksefiske og funnet stor glede i det enten han har fått napp eller ikke, er han å karakterisere som «en glad laks» med sans også for practical jokes.

Endelig er vi fremme ved «livslinjen». Tidlig i livet følte Georg en dragning mot det åndelige – mot katolisismen. Med en onkel – Hallvard Rieber-Mohn – som på sett og vi var Den katolske kirkes PR-mann i mange etterkrigsår, forfatter, journalist og kåsør, er ikke det så underlig. Om slekter ikke nødvendigvis følger slekters gang i rett oppad – og nedadstigende linje, må nok den godeste dominikanerpateren Hallvard ha hatt en viss innflytelse på nevøen Georg.

Det ble i hvert fall slik at Georg Fr. Rieber-Mohn hele sitt liv har hatt et engasjement i Den katolske kirke og at han etter at han ble pensjonert har engasjert seg i kirken på en mer profesjonell måte – i råd og utvalg som krever dyp innsikt og forståelse.

I boken får vi følge Georg Fr. Rieber-Mohn gjennom livet. Fra ungdomstid, via utdannelse, studier, ulike stillinger innenfor og utenfor kriminalomsorgen, som ekspedisjonssjef i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling, som statsadvokat, som riksadvokat og som dommer i Høyesterett – og som medarbeider i en rekke juridiske utvalg i utarbeidelse av lover m.m.

På noen sider skriver Rieber-Mohn bl.a. om statspolitiinspektøren Knut Rød; mannen som organiserte jødeaksjonene i Norge i 1942 – aksjonen som førte til at 771 jøder ble sendt til tyske konsentrasjonsleire i Auschwitz-Birkenau for å bli tilintetgjort. Kun 37 av dem kom tilbake til et fritt Norge. – Saken om Røed er en av de mest diskuterte saker vedrørende Holocaust og politiet i Norge, og i de aktuelle miljøene engasjerer fremdeles denne saken til hissig diskusjon.

Staspolitiinspektøren Knut Rød ble til slutt frifunnet.

« ... frifinnelsen av Knut Rød var rettslig forsvarlig ut fra det bevismateriale retten bygget på», skriver  Rieber-Mohn.  - Ja vel, tenker denne anmelder. Vi snakker om det mørkeste kapitlet i norsk historie og det styggeste kapitlet i politiets historie, og så ble mannen bak frifunnet fordi det ikke forelå gode nok bevis for hans ugjerning. Jeg tror siste ord i denne saken ennå ikke er sagt. Det må være noe mer som ligger bak frifinnelsen av Knut Rød.

Rieber-Mohn forteller også om møter med adskillige menneske langs livsveien i både inn- og utland. Han navngir mange og refererer til mange hyggelige samtaler med både «høy og lav»,  men i forhold til Oslos fargerike politimester Willy Haugli, kom han til kort ... « ... han var ikke den jeg kommuniserte best med», skriver Rieber-Mohn.

I denne boken går historien om et liv, om laksen og om opplevelser som statsadvokat og riksadvokat og om opplevelser innenfor Den katolske kirke, hånd i hånd. Rieber-Mohn forteller om foredrag, møter, samlinger og middager og mye mer. Det er kort sagt hyggelig og interessant lesestoff om en av samfunnets mest fremtredende personer.

Sin familie holder han levende i bakgrunnen. Bare her og der forteller han om kone og barn. Det er et klokt grep. Det er Georg Fr. Rieber-Mohns yrkesliv det handler om. At katolikken Rieber-Mohn er vesentlig omtalt og behandlet, er nesten umulig. Det er der han har sin identitet.

At han for alt dette – og mye mer – ble hedret av kongen med kommandørkorset av St. Olav hører nesten med.

Å være riksadvokat og dommer i Høyesterett går ikke upåaktet hen.

 

 

Jørn-Kr. Jørgensen