Politikk er å ville – men ikke alene

Man kan lene seg tilbake i godstolen en hvilken som helst dag før valget og lese den nylig utkomne biografien om Sylvi Listhaug – ført i pennen av Bergens-journalisten Mathias Fischer – og bli både imponert og forundret over odelsjenta fra Sjøholt på Sunnmøre som ble både byråd i Oslo, PR-ekspert i et kommunikasjonsbyrå og såvel landsbruks- som innvandrings- og integreringsminister med FrP-merket på jakkeslaget. Men det er få som spør om ideologien bak de kreftene som har drevet henne frem.

«Kors på halsen» heter boken som på omslaget gir seg ut for å være «sannheten om Sylvi Listhaug».

Nå vel. Hva indikerer bokens tittel? At alt her er så sant og edelt om den unge ministeren at «sannere kan det ikke bli»? Eller at hun av og til opptrer offentlig som politiker og FrP-er med et kors rundt halsen som et tegn på sin tro?

Og hva med sannheten? Inneholder denne boken den ultimate sannheten om ministeren med stor M, slik at enhver som har et annet synspunkt ikke skal bli hørt, for alt er å finne på de 280 Gyldendal-publiserte sidene?

Jeg vet ikke, og jeg har ingen svar på disse spørsmålene. Jeg spør kun fordi jeg undres – og jeg stiller spørsmål fordi jeg er urolig; urolig for at krefter i norsk politikk skal feste seg hos folk flest og gjøre vårt land til et land for misnøye og at vi alle «er vår egen lykkes smed». Det burde uroe flere enn meg, og lang flere enn de som gjør, burde stille ransakende spørsmål om «er det slik vi vil ha det her i landet»?

Boken forteller om Sylvi Listhaug oppvekst på slektsgården. Om skolegang og arbeid på aldershjem, om omsorg, omtanke og kjærlighet til eldre (for visst hadde hun både deltids og feriejobb på den lokale sjukeheimen), om historien om at hun ville melde seg inn i FrP, om aktiv deltakelse i FrPs ungdomsorganisasjon og senere i moderpartiet, om et mislykket ekteskap og en ny start med en ny mann, om hennes inngang som byråd i Oslo, og om veien til stillingen som landbruksminister og senere innvandrings- og integreringsminister... Et langt menneskelig og politisk løp med sunnmørsk entusiasme og sjarm, men fortsatt: Hvor er den underbyggende – og den overbyggende – ideologien?

I noen grad kan vi lese at Sylvi Listhaug bygger på kristne verdier. Hennes deltagelse i kristne stevner – og kanskje også tittelen på boken skulle indikere det – men det kommer ikke klart frem, og på den måten blir det dunkelt, litt tåkelagt og ikke helt til å forstå. Enskjønt: Hun må jo tro på FrPs eget partiprogram..

Forfatteren, Mathias Fischer, stiller på så godt som nest siste side spørsmålet: Hvem er Sylvi Listhaug? Og han konkluderer: en konstant outsider uten noen nære venner i partiet (FrP).

Mitt spørsmål er: Skal outsidere uten nære venner i sitt eget parti styre landet med meninger, synspunkter og politiske virkemidler. Handler ikke politikk – uansett parti – om kameratskap, enighet, konsensus, diskusjoner, demokrati og nærhet til det saken gjelder? «Politikk er å ville», sa den svenske statsminister Olof Palme ved en anledning. Men politikk er ikke å ville alene. Politikk er å ville sammen med noen, sammen med folket man er satt til å tjene, slik at enhver sak kan finne sin ramme og sinn plass – og ikke minst sin forståelse for å få gjennomslag. Mon tro om nettopp det er enhver politikks hemmelighet?

For å lære mer om Sylvi Listhaug kan denne boken være nyttig. Som politisk dokument og dokumentasjon for å forstå, er den nesten verdiløs. Det er nå min mening.

 

 

Jørn-Kr. Jørgensen