Espen Gamlund
Takknemlighetens filosofi
Å takke går aldri av moten, men det blir ofte glemt i både den store og den lille sammenhengen. Den som har satt seg inn i dette har funnet en hel filosofi, og den har Espen Gamlund som er professor i faget satt seg inn i. Nå foreligger hans arbeid mellom to permer i en lettlest bok som har fått navnet «Takknemlighetens filosofi»; en både spennende og god bok.
Forfatteren trekker linjene helt tilbake til de klassiske filosofer og frem til moderne psykologisk forskning. Det er spennende, interessant – og, ikke minst, lærerikt. Hver side i den lille boken byr på både ny og gammel kunnskap.
Det er kanskje riktig å slå fast med en gang at å takke ikke gjør vondt – og det er gratis. Det er noe av det som gjør å takke helt spesielt, i tillegg til at det kan ha en magisk virkning. Både på den som takker og den som mottar takken.
Fremdeles er det likevel mulig «å miste munn og mæle». Følgende lille tidsbilde fra hverdagen forteller noe om det: Stor var forbauselsen da jeg ringte en god venn for å takke for noen penger han hadde sendt meg.
– Takk for pengene. De er vel inne på konto, sa jeg.
– Du trenger ikke å takke. Slutt å takke. Det er bare plagsomt, svarte han.
– Ja, vel, svarte jeg. – Jeg skal slutte med det.
«Slutt å takke», sa kollegaen. Jeg ble gående så godt som resten av dagen og tenke på dette. «Slutt å takke.»
Mine foreldre lærte meg fire viktige ting som jeg alltid har hatt nytte av senere i livet, samme hvilket himmelstrøk jeg har vært under: Vær deg selv. Kom alltid presis til avtaler. Hold hva du lover. Og takk for det du får eller når noen gjør deg en tjeneste – og takk alltid for maten.
Med denne livsvisdommen har jeg reist verden rundt flere ganger, og visdommen har jeg brukt når det har passet. Den har aldri slått feil. Ikke før nå. «Slutt å takke.»
Et eller annet sted er det en regle som sier: «Jeg takker ute, jeg takker hjemme.» Svært mange av oss har lært dette, og gode vaner er vonde å forandre. Heldigvis!
Men her hadde jeg altså en kollega som ba meg om å la være å si takk. For meg er det helt kunstig. Jeg håper det er det for deg også – ja, for de fleste mennesker. Det er nemlig slik at du kommer svært mye lenger ved å si takk, ved å nikke til takk, ved å vise at du bryr deg og er en smule takknemlig. Enkelte vil si at det hører høfligheten til, og det gjør det, men også rent mentalhygienisk for deg selv, er det viktig å takke. Det koster ikke noe og det tar ingen skade.
Jeg kjente en mann som takket hver gang han våknet. Han takket for at han våknet og for livet. Flottere kan det neppe gjøres. Det er den rette livsholdningen – å takke når man kan for det man er glad for og setter pris på.
Å takke koster ingen verdens ting. Det gir! Slutt aldri å takke! Derfor: Takk for at du har lest dette. Takk i stort og takk i smått, tusen takk!
Dette og mye annet på ulike måter skriver Espen Gamlund om. Han strekker perspektivene og tar leseren med inn i «takkens mytologi». Det er en lærerik prosess for de flest hvor de aller meste har mye å lære.
Så – takk professor Espen Gamlund for en glimrende bok!
Jørn-Kr. Jørgensen